- Jeg svarte som sant var at «der tror jeg ikke du ville hatt meg, for jeg er elendig til å lage mat». Etter hvert ble vi gode venner, og jeg hadde en flott læretid på Aker Elektro sammen med alle mine mannlige kolleger.

(Saken fortsetter under bildet)

- Det fine med elektrofaget, er at du føler på en veldig mestring. Å oppleve at man får til noe, gir en fantastisk god følelse. Ja, man blir nesten litt cocky, sier Marit Løkhammer, daglig leder og en av flere eier av Vest Elektro. Her med hunden Luna.

Spennende yrkesreise

I en bransje hvor kvinner er i sterkt undertall, vil Marit gjerne fortelle om sin egen, spennende reise i elektrofaget og at dette er et flott yrke som egner seg for alle. Og bortsett fra denne nevnte kommentaren, har hun aldri opplevd noen nevneverdig sexpress eller trakassering av noe slag.

- Elektrobransjen egner seg like godt for begge kjønn, men det er ikke alle jenter som egner seg for bransjen, spesielt i industrien, påpeker hun.

- Med det mener jeg at kvinnene ikke må oppfatte alt som blir sagt og gjort som krenkelser. Om jeg skulle få en kommentar som «du er sexy i de nye arbeidsklærne», tar jeg det som et hyggelig kompliment om det blir sagt med glimt i øyet, ikke en seksuell tilnærmelse.  Og kanskje gir jeg et passende svar tilbake.

Hun understreker samtidig at det er hendelser med trakasseringer både i elektrobransjen, som i alle andre yrker og miljøer, og som må tas tak i og elimineres. Det kan selvsagt ikke aksepteres, er hun tydelig på.  

- Men vi jenter kan ikke tolke alt i verste mening!

- Kjønnskvotering kan slå feil ut

Selv om Løkhammer gjerne vil ha mange flere kvinner i bransjen, ønsker hun at de skal løftes fram på grunn av hvem de er, ikke fordi de er jenter.

- Som kvinne vil jeg ikke ha fordeler, men heller ikke ulemper. Det eneste jeg ønsker, er at jeg blir vurdert på lik linje med andre, uavhengig av kjønn. Da jeg fikk fagprøven min, ble jeg beskyldt for å ha gjort både det ene og det andre med sensorene mine, for jeg var en av få som fikk «Meget godt». De lo det vekk, som om det var en spøk - og det var det nok - men jeg fikk likevel en følelse av at de trodde jeg hadde fått bedre karakter fordi jeg er en kvinne.

- Da jeg flyttet fra Stord til Bergen og kom ut i arbeid, ble jeg raskt tatt inn i EL og IT. Ikke for at jeg var flink, for det visste de ingenting om, men fordi jeg var jente. De trengte jenter! Jeg er en engasjert person og gjorde en grei innsats lokalt,- nok til å komma inn sentralt. Ikke fordi jeg nødvendigvis var den beste kandidaten, men fordi jeg var den beste kvinnelige kandidaten.

- Og bare så det er sagt; jeg lærte masse i EL og IT!

(Saken fortsetter under bildet)

Som daglig leder for Vest Elektro, blir det naturlig nok en god del administrasjon for Marit. - Men så fort det er behov for et par ekstra hender ute på et anlegg, er jeg ikke sen om å dra ut, sier hun.

Fikk ekstra poeng fordi hun var jente

Etter 5 år som montør ville Marit ta forkurs til ingeniør, meldte inn poengene sine og var stolt over at hun hadde fagbrev.

- Jeg fikk ingen poeng for fagbrevet, men jeg fikk to poeng for å være jente! Jeg gav beskjed om at jeg ikke ville ha de poengene!

Da hun skulle ta installasjonsprøven mens hun var i permisjon etter sitt andre barn, følte hun for første gang i yrket at hun ble vurdert kun for sin faglige innsats. En god følelse, forteller hun.

- Der var jeg bare et kandidatnummer hos sensorene, og visste jeg besto prøven fordi jeg fortjente det. Ikke fordi de trengte flere kvinnelige installatører.

Etter 10 år i Bergen startet hun egen bedrift hjemme på Stord, og det var naturlig å melde seg inn som medlem hos Nelfo. Da ble hun igjen ekstra attraktiv på grunn av kjønnet.

- Jeg hadde ikke vært medlem lenge før jeg kom inn i styret lokalt. De trengte kvinner. Ingen av de som ville ha meg inn, visste noe om meg, bortsett fra at jeg var kvinne. Jeg ble likevel nestleder på første møte selv om de knapt hadde hørt navnet mitt før. Året etter ble jeg leder. Jeg håper det var for at de nå kjente meg, og verdsatte den jeg er, uavhengig av kjønn.

- Poenget mitt, er at så lenge man kvoterer inn kvinner og skyver oss fram fordi vi er kvinner, og til og med lar oss vinne titler fordi vi er kvinner, ja da sitter jeg igjen med en bismak og lurer; er det fordi jeg er god, dyktig og fortjener det?

- Eller er det fordi jeg er kvinne?

Tilfeldig inn i bransjen

At Marit skulle ende opp i elektrobransjen, er helt tilfeldig, forteller hun.

- Etter ungdomsskolen hadde jeg ikke peiling på hva jeg skulle utdanne meg til, men startet på gymnas fordi det hørtes morsomt ut å være russ.  Men etter ett år, skjønte jeg at dette ikke var noe for meg. Jeg hadde ikke ro i kroppen, og slet med de tunge, teoretiske fagene.

Da faren jobbet som produksjonssjef på det som den gang var Leirvik Sveis, bestemte hun seg for å bli sveiser. Inntil en kar fortalte henne at det var mindre statisk arbeid om hun utdanner seg til platearbeider. «Ok», svarte Marit. «Da skal jeg bli platearbeider».

- Men så kom en kompis av faren min og sa «nei, du må bli elektriker». «Hvor mye kan man tjene, da?», spurte jeg - og fikk svar på det. Dermed søkte jeg på elektrolinja, og forsto umiddelbart at det var full klaff. Jeg har alltid likt å bruke hendene til å skru og fikle med ting, så dette passet meg veldig fint. Jeg har ikke angret en dag.

Var litt herdet

At hun selv hadde vært i idrettsmiljøer med flest gutter, og ikke minst vokste opp med en storebror og ble tidlig vant til den sjargongen han og kompisene hadde i språket, mener hun gjorde at hun var selv var litt herdet da hun trådte inn i elektrobransjen som lærling hos industrigiganten Aker Elektro - hvor hun begynte på boligmoduler og avsluttet på båt.

- Jeg husker godt det aller første oppmøtet på brakka på morgenen. Jeg hadde vært og hentet arbeidsklær og kom derfor litt senere enn de andre. Det ble noen forunderlige blikk da det kom en jente inn i rommet. Det var ikke akkurat et dagligdags syn på den tiden.

Hun legger ikke skjul på at hun brukte mye energi på å overbevise seg selv og andre at hun ikke var «The Weakest Link» blant arbeidskarene, ved å klare alt selv.

- Jeg var relativt sterk etter mange år med håndball og var ikke redd for fysiske anstrengelser. Men jeg glemmer ikke da jeg måtte krype til korset og takke ja til hjelp for første gang, sier hun.

- Vi jobbet med en boligmodul, og jeg hadde hendene fulle og bar tungt da jeg skulle ta meg fra den ene etasjen til den andre.  En kollega spurte om han skulle hjelpe meg, men jeg svarte kjekt at «nei, det går bra!». Men da jeg gikk ut døra, mistet jeg alt med et brak. Kollegaen stakk hodet ut og spurte: «Er du sikker...?». Da falt en fasade og jeg innså jeg at det var helt greit å takke ja til hjelp. Og mennene spør ikke fordi de ikke tror du får det til, men fordi de har lyst til å tilby hjelp til en kollega. Jeg har bare gode erfaringer med å jobbe med menn.

Ei spesielt løfte

I 2005 gjennomførte Marit forkurs som privatist, og begynte på den treårige ingeniørutdanningen året etter.  

- Den siste samtalen jeg hadde med faren til en god venninne av meg før han gikk bort, var at jeg måte love han at jeg skulle utdanne meg til ingeniør i Bergen, og det løftet holdt jeg. Jeg var 26 år da jeg startet på studiene, og jeg vil anbefale alle å jobbe noen år før man går videre på skole.

Marit var også bevisst på at hun ville ha barn, og hadde termin tre dager etter at hun forsvarte hovedoppgaven. Derfor hadde hun heller ikke søkt seg ut i arbeid i forkant.

- Jeg ønsket ikke å bli «hun som var gravid og måtte ut i permisjon kort tid etter at hun ble ansatt», derfor ventet jeg med å finne en jobb til mammapermisjonen var over.

Tok installatørprøven

Da nummer to meldte seg, sa hun opp jobben og flyttet hjem til Stord. Permisjonstiden brukte hun til å ta installatørprøven, og startet deretter sitt eget enkeltmannsforetak. Hun skjønte imidlertid raskt at kombinasjonen av å være mamma til to små barn og selvstendig næringsdrivende i elektrofaget kunne være svært stressende, og leide seg heller ut som prosjektleder for å skape mer forutsigbarhet i hverdagen.

- I 2013 ringte en fra Vest Elektro og lurte om jeg ville jobbe som installatør for dem, som jeg takket ja til.

Resten er historie. I dag sitter hun også med hendene på rattet i den samme bedriften, og etter noen år med tøffe oppryddinger på grunn av konkurser hos store kunder, er de nå på rett kjøl igjen og leverer gode tall på bunnlinja.

Må heve status på faget

Marit vil gjerne snakke opp elektrofaget for at flere kvinner velger denne yrkesretningen. Men påvirkningen må starte allerede hjemme rundt middagsbordet, påpeker hun.

- Det aller viktigste, er å få foreldrene til å forstå at yrkesfag generelt er et godt alternativ for videre utdanning for deres håpefulle, og som gir alle muligheter for en fin yrkeskarriere. Og skal de inn i et yrke som egner seg godt for begge kjønn, er det elektro og rørlegger som er mest naturlig. Dette må de unge bli kjent med i god tid før de skal ta det vanskelige valget om yrkesretning.  

- Men også rådgiverne på skolene må bli flinkere til å løfte fram yrkesskole som et godt alternativ. I dag er det altfor enkelt å anbefale gymnas og høyskoler. Og særlig for de som har gode karakterer. Resultatet blir at mange finner ut at de har valgt feil, og står på stedet hvil etter videregående.

- Velger du yrkesfag, kan du stå med et fagbrev når du er 20 år gammel, og har tjent penger i to år - og er nærmest garantert jobb og en god inntekt. Og med et fagbrev i bunnen har man utallige muligheter til å spisse utdanningen videre. Veien opp til en rolle som bas er ikke lang for den som ønsker ansvar.

Hun trekker også fram at praksisen du har opparbeidet deg gjennom fagbrevet gjør deg til en attraktiv arbeidskraft.

- Jeg ville mye heller ansatt en ingeniør med middels karakterer, men med fagbrev og erfaring, enn en med kun seksere og null erfaring!